Hvor lenge er man gjest og hvordan tar vi i mot gjestene, spør koreograf Ina Christel Johannessen. Europeiske dansehus holder høy standard, kanskje er det verdt å ta turen innom? Danseteater og Solveig Leinan-Hermo fra Hammerfest jubilerer i år. Intet mindre enn 40 år skal feires. Vi har undersøkt hvordan og hvorfor de jobber med dans. For noen år siden hadde jeg en hyggelig samtale med tidligere redaktør i Samtiden, Cathrine Sandnes.
Vi snakket om det som motiverer et kunstnerskap. Sandnes hadde intervjuet Dag Solstad, og spurt ham om hvorfor han skriver. Han hadde svart «for å gi menneskene et løft». Høsten så jeg sørafrikanske Dada. Masilo danse for første gang. Jeg ble ganske løftet! Både beruset og betatt, av en danser som utstråler en så intens danseglede. Masilo ikler seg bokstavelig talt en av de aller hviteste symbolene på europeisk høykultur, nemlig den storslagne «Svanesjøen».
Femten sørafrikanske dansere vipper og vagger seg gjennom Tsjajkovskijs musikk. Masilo sparker villig vekk, både til vestlig høykultur og mangelen over aksept for homoseksualitet i landet hun kommer fra. Her er kjønn, farge, seksualitet og klasse satt på kartet med vill humor og danseglede. Hvordan arbeider en koreograf? Og hva innebærer det egentlig å være dansekunstner? Dansekunstnerne slipper vanligvis ikke så lett til i mediene.
På tross av å være en kunstart i sterk vekst, er samtidsdansen likefullt et mysterium for mange. I dette magasinet blir du bedre kjent med kunstnerne vi presenterer hos oss. Hva tenker koreografene og hvordan blir det dans av det? Hvordan lager man egentlig en forestilling? Det finnes det mange svar på, og noen av dem finner du i dette nummeret av DANS.
Én pluss én blir «Torobaka». Sammen utforsket de sine danseriske røtter, som har felles opphav i India. De ville gå tilbake i tid, bryte med nåtidens dansetradisjoner som bant dem, og arbeide ut fra en felles kilde. Sammen fant de puls, rytme og et felles språk: Torobaka.
